S01E13 - Når søvn har en trekant med hormoner og ADHD
Hvorfor sover du så dårlig? Kanskje fordi ADHD, hormoner og søvn har inngått en skinnhellig allianse mot deg. Her er hva som skjer i hjernen din – og hvorfor amygdala har party mens du ligger våken.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
Hvorfor sover du så dårlig? Kanskje fordi ADHD, hormoner og søvn har inngått en skinnhellig allianse mot deg. Her er hva som skjer i hjernen din – og hvorfor amygdala har party mens du ligger våken.
OK, folkens, velkommen til Amygdala Party! Jeg heter Step og i dag snakker vi om den skinnhellige trekanten mellom søvn, hormoner og ADHD – og hvorfor amygdala har fest mens du ligger våken og stirrer i taket.
Aller først vil jeg takke dere som har tatt dere tid til å komme med tilbakemeldinger til meg. Det er utrolig givende å høre at det jeg skaper her betyr noe for dere. Det er samtidig trist å høre at flere sliter uten at dere får hjelp. Men det er faktisk derfor jeg startet denne podkasten, for å vise verden at vi kan være en ressurs med tilrettelegging eller behandling. At vi finnes og at vi faktisk betyr noe. At vi skaper noe, bidrar og er en viktig del av samfunnet. Og at ofte vil det være stor hjelp bare å få forståelse og anerkjennelse.
DOPAMILLA: Ja, vi er her, men ingen vet om oss fordi vi er for utslitte til å klage ...
Men la oss komme i gang med søvn. For er det noe mange med ADHD sliter med, så er det faktisk det å få hvile når man trenger det.
Du kjenner til at du ikke er rar før noen andre påpeker det? Altså, da mener jeg at du gjør en ting gjennom hele livet, og aldri tenker over det. Så plutselig ser noen andre hva du gjør, og sier: Jøss, det der var merkelig. Og så er du plutselig blitt merkelig, selv om du hele tiden trodde du var normal.
Satt på spissen, jeg vet, men jeg har hatt denne opplevelsen flere ganger. En av dem var da samboeren min påpekte at det å sove ved siden av meg, føltes som å sove ved siden av en skruetrekker. En skruetrekker som jobbet hele natta. Han pekte da på lakenet som var krøllet sammen i midten på min halvdel av senga, som et resultat av min gjentatte snuoperasjoner i løpet av natta.
Dette er noe jeg alltid har gjort - eller, jeg har jo ikke observert meg så mye, men det at jeg sliter med å ha lakenet liggende rett er fakta. Krøllet hver dag. Og da jeg var yngre våknet jeg ofte av at de evige snuoperasjonene surret nattkjolen rundt og rundt kroppen og jeg satt plutselig fast og ikke klarte å snu meg mer.
Så, ja, jeg har alltid sovet urolig.
Men gjør ikke alle andre det? Hvordan skal jeg liksom vite det? Jeg sitter ikke oppe om natta og observerer folk rundt meg.
Jeg har alltid sovet lett, jeg trodde at alle kvinner gjorde det. Vi har jo instinkter som gjør at vi våkner når barnet gråter, har vi ikke det?
Men, det viser seg at dette er ganske vanlig for de som har ADHD å sove dårlig. Mange kaster seg rundt i senga, sover urolig, dyna kan havne på golvet - og samboeren på gjesterommet. Ikke fordi han blir kastet ut, men fordi han ikke orker å sove ved siden av en tornado.
DOPAMILLA: Ordentlig romantisk, altså!
Og ja – det finnes faktisk en biologisk forklaring. Mange med ADHD har restless legs eller forsinket søvnfase med forsinket melatoninproduksjon, så det er ikke bare innbilning.
Men det verste er at en slik søvn er på ingen måte avslappende. Du våkner nesten like trøtt som da du la deg. Og la oss fortsette denne episoden med en avsløring - akkurat som ADHD ikke forsvinner etter puberteten, slik man tidligere trodde at man "vokste det av seg", så forsvinner ikke ADHD om natta heller. Man har den samme hjerne om natta også. Den samme hjernen som nekter å skru seg av i sin evige dopaminjakt. En junkie-hjerne.
Lenge ble søvnproblemer sett på som 'for uspesifikt' til å kobles til ADHD. Men forskningen har tatt oss igjen – det ER en tydelig kobling. Vi vet bare ikke nøyaktig hvorfor. Er det dopaminet? Døgnrytmen? Eller bare en hjerne som nekter å skru seg av? Sannsynligvis alt sammen.
DOPAMILLA: Så forskningen sier 'ja, dere sover dårlig, men vi vet ikke hvorfor.' Veldig betryggende!
Da jeg var yngre, slet jeg mest å sovne. Som så mange andre har jeg nøyd meg med å tro at jeg var et B-menneske, klassisk med å være oppe langt ut på natta, og klassisk med å slite med å stå opp tidlig.
Hjernen kvernet og kvernet og jeg måtte aktivt tvinge den til å sove. Det var ikke noe telling av sauene, men det var mer en slags mantra: Du er sliten, du vil sove. Du er sliten, du vil sove. Gjett om hjernen min viste meg fingeren!
DOPAMILLA: Party, party!
Ja, det var nesten som om den ventet til at jeg skulle legge meg, jeg var jo så trøtt, og i det øyeblikket jeg la meg - pling: Party! Forskningen viser at opptil 50% prosent av unge med ADHD sliter med innsovning. Når du kommer til voksne, øker tallet til 70%. Alltid greit å vite at man har noe å glede seg til, ikke sant?
Om du trodde at dette var ille nok, flirer ADHD din et eller annet sted bak ryggen din. For i tillegg til det jeg allerede har nevnt, så våkner man ofte gjennom natta. Sånn i fire fem tida, ikke sant? Sånn at du tenker Å gud, bare et par tre timer til jeg må stå opp? Hva om jeg ikke sovner igjen, jeg må sovne igjen! Jeg orker ikke å være så trøtt! Og så tenker du og kverner på disse tankene, og da får du i hvertfall ikke sove!
Jeg pleier å si at jeg sover i sprinter som varer noe få timer. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg noen gang har sovet gjennom hele natta uten å våkne, det må i så fall være ganske så mange år siden. Min søvn er mer som et prosjekt. Først lager vi prosjektplan, det innebærer en del tankevirksomhet, så vi sliter med å sovne. Så kommer første sprinten, så våkner jeg i to tre tida. Så sover jeg noen timer igjen, og den sprinten avsluttes en gang mellom fire og fem. Da kommer sikkert en manager på revisjon, fordi da stresser jeg med å sovne, slik at prosjektet "Nattesøvn" kan fortsette.
Erfaringen viser at det er først da jeg SLUTTER å tenke på hvor mange timer det er, hvor lite jeg vil få sove, hvor sliten jeg blir og bestemmer meg for at NEIDA; jeg får ikke sove mer - det er DA jeg faller i søvn. Og det er ikke søvn, det er mer som en koma. Så når vekkeklokka ringer, føles det som om jeg er en vampyr som hadde blitt dratt ut i lyset - jeg skjønner ikke hvor jeg er og hvorfor. Og jeg har lyst til å drepe noen. Men helst med blikket, for jeg orker ikke å gjøre noe som innebærer fysisk bevegelse.
Og det er ikke bare følelsen – forskning viser at dårlig søvn forsterker ADHD‑symptomer på dagtid. Oppmerksomhet, impulskontroll og følelsesregulering blir enda vanskeligere når hjernen er sliten av søvnunderskudd
DOPAMILLA: Ja, og likevel tvinger de oss til å være på jobb kl 9 presis!
Det er ganske så typisk ADHD – hjernen som er en toåring som nekter å gjøre det den får beskjed om. "Sov nå!" → hjernen: "Nei." "Ok, da gir jeg opp, jeg står opp." → hjernen: "Vent, nå er jeg plutselig trøtt."
Det handler sannsynligvis om press og prestasjon. I det øyeblikket søvn blir en oppgave du må lykkes med, aktiveres stresset. Og stress er det motsatte av søvn. Men når du slipper taket og sier "shitau it, jeg gir opp" – da forsvinner presset, kroppen slapper av, og plutselig er søvn mulig.
Det er den samme mekanismen som gjør at vi får de beste ideene i dusjen eller rett før vi sovner – hjernen presterer best når den ikke prøver.
DOPAMILLA: Jeg liker å synge i dusjen, jeg ...
Opptil 75% av voksne med ADHD rapporterer uro og tankespinn i flere timer før de sovner. Og når de endelig sovner, kaster deg seg rundt, våkner flere ganger og noen ganger er søvn ganske så fraværende i det hele tatt. Det finnes per nå ikke noen forklaring på dette, men en av teoriene henger sammen med det vi snakket om i episoden om tid og tidsstyring – og kanskje også med jeger-teorien. Husker du den? At ADHD-hjernen er en jegerhjerne i en bondesamfunn? Kanskje jegeren måtte sove lett, alltid klar til å kaste seg over en mammut – eller løpe fra en. Døgnet rundt. Hvem vet.
DOPAMILLA: Åtte alarmer. Hver dag. Og jeg hater hver eneste én.
Så, mens jeg trøstet meg med at jeg antakelig hadde bare en vanlig ADHD hjerne med fest døgnet rundt og null respekt for naboen som faktisk ønsker å sove, oppdaget en interessant ting til. Jeg anbefaler sarte sjeler å holde seg fast nå.
Jeg har, kanskje i likhet med deg, gruet meg til overgangsalderen. Mest fordi man vet så veldig lite om den. Ja, man mister mensen, og skulle man tro mytene, så skrumper man nesten inn som en sviske. Jeg gruet meg til hetetokter, jeg hater å svette. Som om man ikke svettet nok fordi man surrer rundt og bli svett av å rekke fram i tide, liksom!
Så, mens jeg gikk og ventet på at denne overgangsalderen skulle komme, kjente jeg meg mer og mer sliten, mer og mer tom for kreftene. Og når dette pågikk i noen år, og jeg begynte å vurdere om jeg kunne ha ADHD - da begynte jeg å lese symptomer for overgangsalderen.
Hjernetåke ✓
Søvnproblemer ✓
Emosjonell ustabilitet ✓
Konsentrasjonsvansker ✓
Utmattelse ✓
Glemsomhet ✓
Så, mens jeg lurte på om jeg snart skulle komme i overgangsalderen, hadde hormonene mine allerede en avskjedsparty gående. Og mens jeg stirret på denne listen, var det noe som skurret i bakhodet. Om jeg skrev en kriminalroman, ville det vært her helten husket noe hun hadde lest eller sett for tre uker siden, og DET vil være den siste delen av puslespillet.
Det ble det på en måte for meg også. Jeg fant fram oversikten over symptomer på ADHD.
Hjernetåke ✓
Søvnproblemer ✓
Emosjonell ustabilitet ✓
Konsentrasjonsvansker ✓
Utmattelse ✓
Glemsomhet ✓
Check, check, check. Morderen er tatt.
Ergo, om du har ADHD sliter du en del. Og når du kommer i overgangsalderen, er naturen så raus at den DOBLER dine symptomer. Det er som en dårlig slapstick svart hvit film fra trettitallet - ikke bare tråkker vår helt på en rake som smeller ham i trynet, men han snubler også og faller i malingsbøtte rett etterpå! Nå blir alt DOBBELT så ille, er ikke det HERLIG!!!
Og mens moder natur har det sikkert fantastisk morsomt på den kinoen sin, der hun ser oss surre rundt på kjøkkenet og ikke huske hvorfor i helsikke vi hadde kommet dit hen, eller lete etter brillene som sitter på hodet, mens panikken overtar og du tenker at jeg kan da IKKE ha Alzheimer ennå, jeg er ikke femti engang! Så ler naturen så den griner i kinosalen sin. Gud, ser du, der fikk hun den i trynet også!!
DOPAMILLA: Popcorn, noen?
Og så oppdaget jeg en tredje ting: Mangel på søvn kan faktisk framkalle akkurat de samme symptomene som ADHD. Så like er det, at legene kan bli forvirret. Jeg fant en diskusjon hvor det faktisk ble foreslått at mange som får ADHD diagnosen har egentlig søvnunderskudd.
Jeg forstår det i grunn. ADHD gir hjernetåke. Overgangsalderen gir hjernetåke. Søvnmangel gir hjernetåke. Og du har alle tre. Lykke til med å sortere DET.
DOPAMILLA: Ja, ikke engang Askepots duer hadde klart å sortere det der! Det er som et garnnøste som katten har lekt med!
Så mens ADHD, overgangsalderen og søvnen har en merkelig trekant-party, sitter du der utslitt og forvirret. Kanskje sammen med legen din?
Jeg har faktisk hørt om kvinner som fikk anbefalt ADHD-utredning hos gynekolog da de snakket om overgangsalderen. I utlandet, stort sett. Men jeg har dessverre også hørt om kvinner som blir avfeid med at 'det er bare overgangsalder' når de prøver å nå gjennom med sine ADHD-mistanker. Så det kommer litt an på hvem du møter.
DOPAMILLA: Forskjellen er vel at ADHD betyr en hjerne som er koblet annerledes og som er slik hele livet, mens søvnmangel er reversibelt når du får nok hvile. Det er bare å spørre meg!
Og her kommer vi til den delen hvor dere får vite hvorfor podkasten min heter Amygdala Party. For det ER en fest der inne – bare ikke den typen fest du vil bli invitert til.
Amygdala er alarmhjernen vår. Den hjernen som overtar når noe alvorlig skjer. Den som sier FARE! RØM! GJØR NOE NÅ! Den holdt oss i live på savannen, men i dag tolker den en glemt epost som en livsfarlig trussel.
Når du har ADHD, er amygdala hjemme alene - ofte. Altfor ofte. Prefrontal korteks – den fornuftige voksne i rommet – er underbetalt og underbemannet. Så den skulker og tar seg ferier uten å si fra.
Og hvis du i tillegg sover dårlig? Og det spiller ingen rolle hvorfor du ikke sover. Enten det er insomnia, søvnapné, små barn med kolikk, stress på jobben eller dårlig søvnhygiene – resultatet på hjernen er lignende. Den fornuftige prefrontale cortexen sier: Nei, dette gidder jeg ikke, og drar vekk. Så har amygdala en party igjen.
DOPAMILLA: En pinne for Hemsedal, en pinne for Trysil ...
Kort forklart: lite søvn gjør at amygdala skrur opp volumet, mens prefrontal korteks – den som vanligvis roer ned og rydder opp – blir svakere. Resultatet er mer kaos og mer følelser på høyt volum.
Så der sitter du – med en reptilhjerne som kjører disco hele natten, mens den eneste i hjernen din som kunne sagt 'ro deg ned, det er bare en epost' ligger og sover. DET er amygdala party. Velkommen.
Og derfor kan det også være vanskelig å se om du har ADHD eller om du bare sover dårlig. Symptomene og mekanismen i hjernen er ganske lik. Er du så heldig, og har begge deler, ja. Hva skal jeg si?
DOPAMILLA: Høna og egget?
Ja, det blir en slags høna og egget problematikk. Er det søvnen som gjør at dine symptomer og dermed dine dager blir dårligere, eller er det ADHD som gjør at du sover dårlig?
DOPAMILLA: Så må du huske å blande inn den overgangsalderen, det må jo være fantastisk kakeblanding!
Ja, den kaka vil jeg ikke spise. Men dessverre er det ikke noe valg. Overgangsalderen, dårlig søvn og ADHD er en slags skinnhellig treenighet som har gått rogue. De har bestemt seg for å slå seg sammen og gi amygdala fritt spillerom. Og prefrontal korteks? Han har allerede dratt til Seychellene. Han orker ikke mer.
Og så står du der, helt utmattet, utkjørt og på kanten av et sammenbrudd. Et raserianfall er aldri langt unna og tålmodigheten er så tynnslitt at et enkelt spørsmål - som: Vil du ha kassalappen? i butikken - kan sende deg i et spinn av gråt eller sinne. Til slutt sitter du der med sjokolade i hånden og stirrer i veggen. Du føler deg som et vrak. Et vrak som har blitt vurdert for kostbar å hente opp igjen til overflaten.
Og her blir det enda mer rotete. For vet du hva mer som gir en hyperaktiv amygdala? PTSD. Så der sitter du med søvnmangel, ADHD og kanskje overgangsalder – og symptomene dine ser ut som traumer. Kanskje du til og med får den diagnosen. Og kanskje stemmer den også, for la oss være ærlige – å leve et helt liv med udiagnostisert ADHD ER ganske traumatiserende.
Er ikke det ganske sprøtt hvor mange forskjellige diagnoser kan en amygdala på fylla føre til? Og jeg har ikke engang nevnt alle. Ikke rart helsevesenet blir forvirret. Ikke rart VI blir forvirret. Det er som om hjernen vår bare har én måte å si 'hjelp, noe er galt' på – og så er det opp til oss å finne ut hva. Amygdala er i grunn en bortskjemt tenåring alene hjemme som har hatt så mange fester at nå ligger han i fyllearresten helt utslått, og fengselslegen prøver å finne ut hva han fikk i seg.
DOPAMILLA: Kanskje det er magic mushrooms?
Ja, det er litt som å havne hos Dr. House. Han hadde klart å finne ut av ting, og så hadde han sett i kamera og med overbærende stemme sagt noe som: Østrogen påvirker dopaminsystemet direkte. Det hjelper hjernen å produsere dopamin og gjør reseptorene mer sensitive. Så i praksis har østrogenet fungert som en slags naturlig medisinering hele livet. En buffer. Og når det forsvinner? Da forsvinner bufferen. Dopaminnivået som ALLEREDE var lavt, synker enda mer. Du skulle heller ha blitt en mann, skjønner du!
Så hadde Dr. House haltet vekk med stokken sin og du hadde antakelig slitt med å holde igjen tårene.
DOPAMILLA: Nå er han ikke akkurat kjent for omtenksomhet, da.
Nei, det er han ikke. Men det er faktisk noe jeg personlig måtte fundere litt over. Hvor mye uflaks skal man ha? Ikke bare har man en hjerne som holdes sammen av strikk og binders, men så har naturen også bestemt at disse strikkene og bindersene - altså jeg snakker om østrogen her om du ikke skjønner du - de skal rett og slett falle fra hverandre akkurat samtidig som du begynner å bli rimelig sliten av å holde alt samlet. Det blir et dobbelt bedrag - du sliter og det som har gjort det mulig å holde det samlet sånn noenlunde, altså østrogenet - nei, det bestemmer seg for at nok er nok, det også.
Derfor popper det opp så mange voksne kvinner som PLUTSELIG får ADHD. Spoiler - de får ikke ADHD plutselig. Det er ikke årets influensa som smitter. Det er bare at de klarer ikke å late som lenger, lageret for østrogen er tomt, og dopaminlageret har alltid vært som en matbutikk under kommunismen – halvtomme hyller, tørt brød, halvråtne epler og noen triste kjøttslintrer. Ikke akkurat noe å feste på.
DOPAMILLA: Så østrogenet var basically en underbetalt praktikant som holdt hele butikken gående, og nå har den endelig sagt opp?
Det blir som å leve med en hjerne som er en sil, hvor østrogenet har hele tiden løpt rundt og tettet hull etter hull etter hull - helt til det plutselig sier: Nah. Gidder ikke mer. Jeg sier opp og drar. Så da sitter du der, helt plutselig med ADHD. Ja, særlig.
Men, det finnes enda en ting som er på sin plass å nevne her. Og det er faktisk en ting jeg er forbaska god til! Nemlig LAKENSKREKK! Hadde lakenskrekk vært en disiplin i OL, ville jeg antakelig stått smilende foran kamera og bak meg hadde det vært en vegg med medaljesamlingen min! For ikke å snakke om at jeg har to pass, om de hadde latt meg representere begge land, ja, jeg hadde blitt uovervinnelig!
Det som er ganske morsomt er at lakenskrekk har et faglig navn Det heter revenge bedtime procrastination. Er ikke det helt fantastisk navn? Revenge, liksom? Nummer to på liste etter revengesex, vil jeg si.
DOPAMILLA: Resistanse!
Dette er noe alle mennesker kan lide av, men som med så mye annet, er den selvsagt sterkere og vanskeligere å motstå med ADHD. En vanlig kveld hjemme hos oss ser slik ut.
Jeg er dødstrøtt rundt klokka ni på kvelden. Jeg sier at jeg har lyst til å legge meg, men det er kanskje å dra det litt vel langt med leggetid så tidlig? Så halv ti tenker jeg, at jada, nå er det akseptabelt for en voksen å legge seg. Og akkurat i det jeg proklamerer: Jeg skal gå legge meg, er det som om hjernen bestemmer seg.
IKKE FAEN! Dette er MIN tid! Nå har jeg fred. Ingen telefoner. Ingen mailer. Ingen mas. Nei. NÅ skal jeg være kreativ. Nå skal jeg kaste fram en ide etter den andre. Nå skal jeg hevne meg for all den tiden jeg surret vekk i løpet av dagen! Nei, du trenger ikke å sove!
Så, noen minutter etter at jeg hadde proklamert at jeg skulle legge meg, da sitter jeg der og skriver på denne episoden. Fingrene danser, tankene flyter, jeg er in the flow. Det går så det suser! Og plutselig er klokka halv tolv og jeg er midt i flyten, helt våken og på ingen måte klar for å gå legge meg.
Samboeren min har utmerkede evner i denne lakenskrekk-disiplinen, han også, men han må faktisk befinne seg på et kontor på et bestemt tidspunkt hver morgen, så han må gå legge seg. Men når jeg er i flyten, phø.
Han sier han skal legge seg.
Jeg grynter.
Han sier god natt, er glad i deg.
Jeg sier. EHM.
Han sier at jeg høres ut som om jeg mener det.
Jeg kjenner at det koker.
Jeg HAR JO sagt at jeg er glad i ham, det var da mas!
Jeg prøver å tviholde på tanken som formuleres på skjermen. Den er så god, så fantastisk setning, den fikk jeg skikkelig til.
Ikke glem den!
Så, plutselig står samboeren der. Godnattsnuss.
Jeg snur meg automatisk, lar ham nusse meg, dette har jeg jo ikke tid til.
Jeg må skrive mens jeg kan!
DOPAMILLA: Romantikk i dopaminens tid!
Og det er jo det som er så vanskelig å forklare. Det er ikke mangel på kjærlighet. Det er bare at hjernen min er et tog i full fart, og han prøver å hoppe på mens det kjører. Sorry, elskling – vent til neste stasjon!
DOPAMILLA: Neste stasjon: halv tre om natta. Velkommen ombord!
Men dette med revenge bedtime procrastination - åh, for et herlig navn - det er ikke bare noe som skjer jeg kommer i hyperfokus og toget må fortsette på skinnene. Det handler også om noe annet vår hjerne ikke er så god til, nemlig å skifte fra oppgave til oppgave.
Det at du sliter å stå opp fra senga på morgenen, det er faktisk ikke latskap. Det er bare så vanskelig å skifte veksleren fra søvn til reise seg. Så det toget er fortsatt på søvnreise, mens du egentlig trenger at det skal flytte seg på skinnene som heter reis deg opp og gå på badet. Så den dopaminen du har - som vi jo vet er altfor lite - den jobber iherdig med å skifte vekslene. Men disse arbeidere, akk, så underbetalte og så slitne. Det går veldig veldig treigt.
Det samme skjer altså nå på kvelden, kroppen er sliten. Du har kanskje sovet dårlig i utgangspunktet, og kroppen gir deg signaler om at det er tid til å legge seg. Men neida, det er da hjernen holder godt på den dopaminen slik at det du gjør plutselig føles viktigere eller mer spennende. Så du må avslutte det du gjør - det som føles spennende, uansett om det er noe så uspennende som å se tv - og så må du reise deg - akk så vanskelig å skifte de vekslene igjen. Og SÅ skal du bevege deg mot badet og soverommet. Å sove er ikke noe spennende, er det vel?
Og selv om du vet at du må stå opp klokka det og det, er det en frist som er fryktelig lang unna. Så langt unna at det ikke oppfattes som frist. Nå jobber jeg for meg selv og kan heldigvis stå opp når jeg vil, men om jeg må stå opp tidlig, pleier jeg å ha en nedtelling. Nå er det 8 timer til jeg må stå opp. Nå er det 7 timer til jeg må stå opp. Og det gjør at hjernen min får litt panikk, fordi jeg vet at jeg fungerer ikke noe særlig etter mindre enn 7 timer søvn. Da går jeg som regel og legger meg.
Sent på kvelden er nemlig den "fornuftige" delen av hjernen sliten og gir opp. Husker du prefrontal cortex, den eneste voksne som var på jobben? Ja, han. Han er nå sliten etter å ha passet på at du skulle være flink pike hele dagen. Han orker ikke mer. Da får de kreative, impulsive delene mer spillerom. Derfor kommer de gode ideene klokka ett om kvelden – fordi sensuren er borte!
DOPAMILLA: Ah ja, klokka ett om natta. Prime time for å starte ny karriere!
Så mens du sitter der og plutselig planlegger neste Etsy shop eller leter etter hvilke produkter kunne passe din fantastiske forretningside, når du begynner å ommøblere stua klokka 1 om natta - det er egentlig ikke det at du er så veldig våken. Om kvelden er det stille, rolig, ingen forstyrrelser. For en ADHD-hjerne som er vant til å jobbe hardt for å filtrere ut støy hele dagen, er dette ENDELIG et miljø der den kan fokusere. Paradoksalt nok er natten perfekt for hyperfokus.
Og når du endelig klarer å karre deg i senga, så sliter du med å sovne? Fordi hjernen er midt i å planlegge en salgsstrategi for det nye kosttilskuddet du bestemte deg for å importere eller fordi du er helt overveldet over ting du har på paletten i morgen. Så mens du febrilsk formaner at NÅ må jeg sove, du ber på dine knær, JEG TRENGER disse seks timene, pliiiise! Da får du ikke sove.
Og som jeg sa tidligere – jeg sovner først når jeg gir opp. Når jeg slutter å be på mine knær om søvn. Pling. Kollaps. Det er ikke søvn, det er kapitulasjon.
Og ja, jeg kunne sikkert gi deg ti tips til bedre søvnhygiene. Du har nok hørt dem alle allerede. Ikke skjerm før sengetid. Stå opp til samme tid hver dag. Gjør soverommet mørkt og kjølig. Og du vet like godt som meg at det ikke er så enkelt.
Så i stedet for tips gir jeg deg dette: Du er ikke lat. Du er ikke udisiplinert. Du har bare en hjerne som kjører sitt eget løp – spesielt om natten. Og før du går – husk å følge podkasten på din strømmeplatform.
Så, hvis du begynte å lytte klokka elleve og nå plutselig har sortert krydderhyllen, alle kjeler står på bordet, og klokka er halv to... ja. Velkommen til klubben. Og jeg lover at du har noe å lytte til også neste gang når du adehådder rundt